Om det med vitenskap – MaxiDUSTY

Vet du hva? Jeg hadde ikke egentlig lyst til å bygge raketter – og radarer er enda verre fra mitt ståsted. Matematikken bak derimot, idéene, hva er det vi forventer eller tenker at radaren og raketten skal se basert på idéene våre, ja da snakker vi.

Jeg heter Alexander og jeg jobber ved det Nasjonale senteret for romrelatert opplæring og Romskipet Aurora ved Andøya Space Center lengst nord i vakre Nordland fylke.

Jeg klarer ikke å huske hvor ofte jeg har introdusert meg med denne setningen i løpet av de siste fem årene, kanskje senest her. Det denne setningen betyr er at jeg tilbringer min tid med å formidle kunnskap om verdensrommet og romfart til alle som måtte ville høre om det – og noen flere i tillegg.

Rart egentlig. Og da mener jeg alt sammen.

Tenk bare på dette: Da jeg kom til Norge i 2001 som utvekslingsstudent i fysikk var det en kultursjokk for meg. Jeg gikk fra professorer og forelesere i Tyskland som ikke hadde tid for meg som student til professorer og forelesere i Norge som hadde kontordøra åpent stort sett hele døgnet. Da jeg bestemte meg for hvor jeg skulle ta gradene ble det i Norge, i Tromsø, og da jeg kom dit ble jeg hivet mer eller mindre rett inn i et fly til Svalbard for å se på forskningsstasjonene der og bli kjent med både mine medstudenter men også han som skulle bli veilederen og sjefen min i ti år etter. Jeg ble godt kjent med alle sammen for å si det slik.

Det kan hende at dette siste ikke er 100% sant. Det tok meg, for eksempel, omtrent halvparten av disse ti årene å skjønne at veilederen min var en pionér innenfor støvplasmaforskningen som hadde takket nei til en god del koselige stillinger i utlandet for å bli boende i Nord-Norge. Vi snakker om en av Norges mest fremragende fysikere (og best bevarte hemmeligheter) altså, Ove Havnes.

Ove Havnes bruker radarer og raketter for å drive sin forskning. Nå skal mannen få lov til å forklare litt mer om bakgrunnen til denne forskningen selv, men kort sagt, så handler det om at det kommer opp til 100 tonn med stein inn i jordas atmosfære i form av meteoritter.  Disse brenner ikke opp, men fordamper (ja, stein som fordamper!) og vi vet ikke egentlig hva som skjer med dette materialet i etterkant. Vi vet at det må bidra til energibalansen i atmosfæren og dermed til jordas klima, men ikke på hvilken måte nøyaktig. Litt skummel tanke, dette.

Vet du hva? Jeg hadde ikke egentlig lyst til å bygge raketter – og radarer er enda verre fra mitt ståsted. Matematikken bak derimot, idéene, hva er det vi forventer eller tenker at radaren og raketten skal se basert på idéene våre, ja da snakker vi.

Jeg er ikke akkurat god i matematikk, burde jeg tilføye, men jeg hadde heller aldri lyst til å bygge raketter. Fortelle om de, ja. Se på, absolutt. De er jo kule da.


Men jeg trenger ikke å være med på verkstedet. Allikevel havnet jeg hos rakettforskeren for gradene mine. Jeg hadde forventet å måtte forsvare meg for min litt lite praktiske interesse. Forsvarelsen lå klart i hodet mitt:

«Hei, jeg tok 2 år med ingeniørutdanning. Jeg prøvde det, og det er ingenting som er feil med å være teoretiker. Jeg liker bare bedre å tusle litt med en pen, papir og litt kode på pc-skjermen for å komme fram til en god gjetting – unnskyld, hypotese.»

«Vet du hva? Jeg hadde ikke egentlig lyst til å bygge raketter – og radarer er enda verre fra mitt ståsted«

Måtte ikke ta fram forsvarelsen en eneste gang. Skjønte ikke hva fysikk var, jeg, før jeg møtte Ove. Så enkelt er det. Vitenskapen handler nemlig i stor grad også om å stille de riktige spørsmålene. Mye annet i livet også. Så, det er ikke feil å være god på å stille de riktige spørsmålene. Da jeg flyttet til Andøya forventet jeg ikke lenger å måtte forsvare meg – til tross for at jeg tok jobb ved det som da, av alle ting, het Andøya Rakettskytefelt. Ingenting teoretisk med det altså.

Det er verdt noe å møte de rette personene til rett tidspunkt. Det skjer ikke så ofte i livet og det er verdt enda mer når man gjenkjenner øyeblikket og kan ta vare på den. Kan ikke si noe annet enn at Ove var en av disse personene for min del. For er det en ting han er flink til, så er det det å stille de riktige spørsmålene. Så det var ikke bare plass for meg i hans arbeidsgruppe, jeg fikk også lov til å dyrke interessen for det jeg hadde mest lyst på: Idéene. Jeg fikk forstå hva fysikk og vitenskap var for noe. Med mine matematiske evner tok jo alt arbeidet litt lengre tid, men det gjorde absolutt ingenting.

Takk for det, Ove, skal jeg si.

Og takk for samtalen. Lykke til med MaxiDUSTY også! Jeg skal følge med på hva som kommer ut av eksperimentene. Ikke fra sidelinjen som før, men fra tribunen denne gangen – enda et hakk lengre bort fra det praktiske med vitenskapsraketter.

Jeg skal også gjøre mitt beste for at folk forstår hvorfor du driver med dette, sånn egentlig, hvorfor spørsmålene er like viktige som svarene. Skulle bare mangle altså. Da jeg flyttet til Andøya ble jo akkurat dét tross alt til jobben min.


Alexander Biebricher, Ph.D. is a scientist who now holds the position of Physicist and Chief Science Officer at the Spaceship Aurora Visitor’s Center at Andøya Space Center in Northern Norway. You can follow Alexander on Twitter, Facebook and Google +.

Meet a Scientist – While visiting Spaceship Aurora, there is also the opportunity to have a chat with a scientist to take a deep dive into the amazing science behind aurora. Read more.